Nei, fallskjermen åpnet seg ikke denne gangen heller, er det ikke rart hvordan livet plutselig kan snu, sånn på ett lite sekund, kan du gå fra å ha planlagt julegaver, innlegg på bloggen om strikking og mønster, til å nok en gang måtte sette deg ned, for å ventilere ut alt det vonde og triste som du har inni deg? Det blir ikke noe innlegg på bloggen om strikking av julegaver i dag, akkurat nå, betyr ikke den jobben jeg la ned hele forrige uke noen verdens ting. Alle de 4 julegavesettene jeg fikk ferdig, kan egentlig bare seile sin egen sjø. Jeg har viktigere ting enn jul å tenke på, plutselig.

Livet på vent!

Sånn er det å ha et barn med autisme. Ting snur, planer må endres, avtaler må utsettes, avlyses. Livet må rett og slett vente. Plutselig endrer ting seg på et lite sekund, og alt du hadde sett for deg, planlagt og sett frem til, må endres. Noen ganger blir omveltningen større enn man klarer å takle på bare noen minutter. Og, det er da, tårene som oftest kommer. De bare fosser over, som en demning som brister, fordi du har holdt alt inni deg så altfor lenge. Så du gråter, du tørker tårene, forteller eg selv at du ikke kan stoppe opp nå, at du må videre, at du må være sterk for barnet ditt, at barnet ditt trenger deg, at barnet ditt har behov for din styrke. Så gråter du litt til. Så er det tomt, helt tomt, hele demningen, og alt det vonde er ute av kroppen for en stund. Tomt, så tomt at du nesten føler det som om du svever oppunder taket. Og du kjenner at akkurat nå, var den følelsen ganske deilig. Du kjenner at du trengte å slå i stykker den demningen, du trengte å gråte de tårene akkurat nå. Men, så må du ut i krigen igjen, så du bretter opp ermene, knytter nevene, og fortsetter din utrettelige kamp for ditt barns rettigheter.

Nei, fallskjermen åpnet seg ikke denne gangen heller

Teksten, som er gjengitt nederst i dette innlegget, er så treffende for hvilken situasjon vi sitter i, vi som har barn med en eller annen form for spesielle behov. Jeg er kanskje en av de heldige. Jeg har denne bloggen, jeg kan skrive ut av meg alle de vanskelige, vonde, motstridende tankene jeg har. Noen innlegg poster jeg, andre ikke. Noen innlegg blir postet lenge etter at de ble skrevet, noen innlegg blir postet igjen etter en stund, siden problemene jeg skrev om har blusset opp igjen. Men, likevel, jeg får ikke forklart deg hvordan hverdagen vår er. Jeg kan lære deg alt om ADHD og Autisme, du kan lese til du får fnatt (sånn som han i den reklamen vettu), men du vil likevel ikke forstå, så sant du ikke står i det selv da. Kanskje er ikke disse innleggene om ADHD og Autisme verdt tiden din, om du ikke selv står i det, og trenger den bekreftelsen på at du ikke er alene. For fallskjermen åpnet seg ikke denne gangen heller, de problemene du trodde du var kvitt, har kommet tilbake med ny styrke, og jaggu tok de ikke med seg et par venner på kjøpet.

Skolevegring, spesialskole og hjemmeundervisning

Første tegn på skolevegring, fikk jeg i fjor, da skolen ikke fungerte i det hele tatt, og jeg kunne bruke opptil en time hver dag, bare på å overtale henne til å gå på skolen. Det har jeg ikke orka i år. Heldigvis er skolen helt med på notene mine, og hun får nå oppgaver hun jobber med hjemme. Jeg følger opp det jeg klarer, men siden jeg ikke er utdannet lærer eller pedagog, iallfall ikke med skikkelig vitnemål, så må det litt sterkere krefter til i undervisningen etterhvert. Det absolutt største håpet, er en spesialskole i nabokommunen. Men, der er nåløyet veldig tynt, så vi må også se etter andre muligheter. Heldigvis jobbes det på flere kanter nå, jeg står ikke alene mot røkla, slik jeg gjorde i fjor. I år trekker vi heldigvis i flokk, og selvom det er vanskelig, så er det lettere når man står sammen.

Velkommen til Nederland

Når du venter barn, er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med guidebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, Gondolene i Venezia – kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende.

Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted. Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier, “Velkommen til Nederland”.

“Nederland ?!”,sier du. “Hva er det du sier; Nederland? Jeg hadde bestilt tur til Italia! Jeg skulle vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.”

Men det er en endring i flyets rute. De har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at de ikke har tatt deg med til et forferdelig, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted.. Så du må gå ut og kjøpe nye guidebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte en hel mengde nye mennesker som du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så flott som Italia, men når du har vært der en stund og du får pusten igjen, ser du deg rundt.. og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller.. og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt. Men alle de du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia… og alle skryter av hvor fabelaktig fint de har hatt det der. Og for resten av livet kommer du til å si: “Ja, det var dit jeg hadde tenkt meg også. Det var det jeg hadde planlagt.”

Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, fordi tapet av en drøm er et veldig, veldig tap.

Men, hvis du tilbringer livet med å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri føle deg fri til å nyte de helt spesielle og skjønne sidene, ved Nederland.

 

Copyright 1987 Emily Pearl Kingsley. All rights reserved.

 

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.