I dag var det korøvelse for første gang for størstesnupp. Vi har vært innom det aller meste, når det kommer til ettermidagsaktiviteter, og dessverre har det aller meste fungert dårlig. Når man har ADHD og Autisme, må det små, rolige miljøer til, for at ting skal fungere. Jeg følte vel egentlig før vi gikk inn i lokalene til koret, at dette var siste mulighet. Hvis ikke dette fungerte, så måtte jeg bare gi opp. Hvis ikke dette koret fungerte, så ville det ikke være flere ting igjen å prøve.

14 sangere, 3 nye

Koret var lite og intimt, bare 14 sangere, og kun tre nye på første øvelse. Størstesnupp kjente begge de to nye, så det var en veldig fin start. Instruktørene var morsomme, inkluderende og lette å snakke med. Det var klart fra første stund, at her var det stor takhøyde, både i det fysiske lokalet, og hos menneskene som var der. Likevel kjente jeg på nervøsiteten, fiklet med telefonen min, og bare ventet på at nedturen skulle komme. Jeg var forberedt på nedtur, forberedt på en unge, som ikke ville, forberedt på en unge, som ville gjemme seg bort, forberedt på rabalder.

Hvilken farge har tannbørsten din

Hele øvelsen startet med at de tre nye skulle introdusere seg selv, og for å lette på stemningen, ville instruktøren at de skulle fortelle fargen på tannbørsten sin. Størstesnupp sa, mellom litt inneklemt latter, at hun het Ingrid, og at tannbørsten hennes var rosa. Det ble en fin start, flotte sanger, med mye rytme, og svært dyktige sangere. Men, jeg var likevel var, jeg ventet på en eksplosjon. Det er veldig hardt for kroppen å sitte sånn “on edge” hele tiden. Etter en stund, forsvant noe av livet i ansiktet hennes. Jeg ble mer på vakt, satt parat til å rykke ut. Det er absolutt ingen god følelse å ha.

Nedturen som aldri kom

Men, kor var virkelig tingen. Hun klarte å fikse det helt selv, rakk opp handa, og spurte selv om hun kunne få en pause. Stoltere kan jeg vel nesten ikke si at jeg har vært. Hun klarte det, og hun klarte det helt selv. Uten veiledning fra meg, uten utbrudd, uten tårer, men med eget språk, og en ro, som jeg ikke tror jeg har sett i henne noe annet sted. Kor, var det som skulle til. Kor, i et varmt miljø, der vi følte oss velkommen fra første stund. Kor, med flotte fengende rytmer, og smilende ansikter. Kor, med sang og dans. Sang, og dans som størstesnupp alltid har elsket. Kor, den hellige gral.

Starstruck på korøvelse

Det beste med absolutt hele korøvelse, iallfall for størstesnupp, var at Emmy fra MGPjr var der. Ja, hun er jo herfra, og synger altså i det samme koret som størstesnupp. Og som den ihugga MGPjr fanen hun er, så var dette virkelig prikken over I´en. Jeg tror aldri jeg har sett henne så lykkelig, som hun var da vi kjørte hjem. Hun har smilt fra øre til øre, helt siden klokka 18.00 i dag, og da vi kjørte hjem, kom det jaggu meg også noen tårer, og det var ikke de tårene vi har vært vant til i huset her. De tårene som kom i kveld, det var gledestårer. Og jeg tror ikke bare de skyltes det faktum at hun nå har møtt Emmy, jeg tror det skyldes den gode følelsen vi begge fikk etter dagens korøvelse. Vi gleder oss allerede til neste gang, og neste gang, og neste gang. Håper det aldri tar slutt.

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.