Jeg skriver dette innlegget, mens jeg sitter på Glenne. jeg gjør det for å virkelig kunne gjengi de følelsene som er her inne. For de er så intense, at de må ut her og nå. Hvis ikke, vil jeg glemme de på vei hjem.

Jeg føler meg hjemme her. Her trenger jeg ikke å være flau over eller skjule ting. Her har jeg ikke feil eller mangler som mamma. Her står vi alle i samme bås. Vi har alle disse motstridende følelsene, frustrasjonen og våkenettene. Her blir vi forstått og vi forstår. Her kan vi ventilere ut alt. Det er lov å gråte her, det er lov å være lei seg og fortvilet.

Vi er nok alle litt nervøse

Vi er nok alle litt nervøse. Vi lurer alle på hva som skal skje her. Lurer på om det er her, i dette huset og i dette rommet svarene ligger. Om det er her hjelpen, tilretteleggingen og forståelsen er. Om det virkelig er disse smilende menneskene, med kaffe, te og twist som sitter på alle svarene vi søker. Du kan virkelig føle det, i dette rommet, nervøsiteten, smånervøs tromming med fingrene på bordplata. Den litt klønete åpningen av twisten, for å lage minst mulig lyd.

Følelsen av håp

Men det er en spesiell ting, som overdøver alle lydene. Ingen sier det, det er en helt stille ting, tyst. Men, du kan føle det. Den intense, overveldende følelsen, som legger seg som et varmt teppe over all nervøsiteten, og etterhvert roer den helt ned. Det er følelsen av håp. Håp om at hjelpen endelig er her. At den står rett foran oss, ser oss inn i øynene, og prater med varm stemme. Håpet er disse tre menneskene, disse tre menneskene som vier sin yrkeskarriere til å hjelpe oss og barna våre. Den følelsen er enorm, den fyller deg helt opp til randen, og overdøver alle andre følelser. Jeg har aldri følt håp på en sånn måte før.

Glenne Regionale senter for autisme

For oss som lever i en hverdag der autisme ofte tar helt over, så betyr dette håpet alt. Den følelsen jeg er sikker på at alle som satt sammen med meg i dag, også følte. det er en følelse vi trenger. For ofte er håpløsheten det vi kjenner mest på, i vår hverdag. Vi gikk alle inn i dette rommet i dag, nervøse, litt klossete, et rom fullt av mennesker vi ikke kjente. Mennesker vi ikke vet noe om, annet enn at vi alle har barn med ASF (autismespekter forstyrrelser). Men, jeg er overbevist om, at vi alle forlot rommet med en helt ny følelse. Nettopp følelsen av håp. Håp om at dette skal gå bra, håp om at vi skal få til, håp om å bli forstått, godtatt, tatt vare på. Håp om at vi endelig skal få møte andre foreldre, med de samme vanskelige følelsene som oss selv.

 

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.