Du ser ikke at jeg gråter, for jeg gråter inni meg. Du hører ikke at jeg skriker, for jeg skriker inni meg. Du kan ikke høre de desperate ropene mine, for de er sirlig pakket inn i et smil og et “Det går bra”. Jeg klandrer deg ikke, jeg skjuler det godt. Hadde det vært en Oscar for “Best Fake Smile In The Life Of An Autism Mom”, så hadde jeg vunnet tvert. No contest, no contest.

August og 6 klasse

Ja, for det ER august, og august er skolestart mnd for et nytt skoleår. Jeg skal ikke ljuge, fjoråret var det tøffeste skoleåret jeg har vært igjennom siden størstesnupp startet på skolen. Det kommer mer og mer frem, at de blir eldre, og at avstanden mellom henne og de andre på hennes alder vokser også. Jeg er fortvilet, og jeg gruer meg. Gruer meg til skolestart, gruer meg til møter, gruer meg til absolutt alt. Jeg håper, forbi håp at ting skal bli lettere i år, samtidig forteller erfaringene mine meg, at det vil det ikke bli.

Du ser ikke at jeg gråter…

Fordi jeg ikke gjør det, når du ser. Jeg sitter ikke å gråter i møter. Jeg sitter ikke å gråter i samtale med helsesøster, barnevern eller kommunen. Gråter gjemmer jeg dypt inni meg, og slipper den ikke ut, før unga sover, og jeg endelig er alene med alle disse overveldende følelsene. Du hører ikke at jeg skriker, for jeg skriker ikke i møtene, der gjemmer jeg skrikene mine bak ark på ark med argumentasjon, og et godt utviklet språk. Du har ikke sett tårene mine, men kanskje i år, kanskje i år.

It’s not easy, but it’s worth the struggle

Livet er urettferdig, og livet er vanskelig, likevel er det verdt det. Møtene er urettferdige, og møtene er vanskelige. Jeg sitter der alene mot et hav av lærere, barnevernspedagoger, PPT folk og andre fagfolk, som sikkert kan en masse, men de kjenner ikke mitt barn slik som jeg gjør. Likevel er det verdt det. Verdt alle tårene, og alle de stille ropene om hjelp. Dette er min jobb, og ikke f*** om jeg skal gi opp. Jeg skal sørge for at min datter ikke ender opp som en videregående drop out på hjørnet. Men, det krevet hard jobbing, mange stille tårer og gjemte skrik. Mange våkenetter, og helt ærlig det krever at jeg blir upopulær. For jeg maser, jeg krever og jeg gir meg ikke, aldri i verden om jeg kommer til å gi opp.

Du gjør det du må

Du gjør det du må, som mor til et barn med spesielle behov. Hver gang, når jeg tror at kreftene er brukt opp, finner jeg alltid litt igjen sånn helt på bunnen. Jeg har møtt fantastisk flotte mennesker også, mennesker som virkelig jobber for oss, og som virkelig vil hjelpe, profesjonelle folk, som gir meg direktenummeret sitt, slik at jeg alltid kan få tak i dem. Helsesøstre som har sagt det flotteste ting til meg, og som roser meg opp i skyene. For de er jeg evig takknemmelig. Jeg har blitt kjent med andre fantastiske foreldre, som det er lett å snakke med, og som kan og forstår mye. Det er ikke bare ille alt. Men jeg gruer meg til skolen starter igjen, skulle ønske denne sommerferien bare kunne vare og vare og vare.

Har du barn med spesielle behov?

Hva tenker du om skolestart?

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.