På søndag gjorde jeg en helt spontan ting. Det er ikke så ofte jeg tør å ta sånne spontanturer, for det fungerer som oftest ikke helt optimalt uten grundig planlegging. Men, på søndag tok jeg sjansen. Jeg dro med meg hele familien + en hund på fjelltur. Det er veldig godt å ha et sånt forhold til guttas far som det jeg har. Et forhold som gjør det mulig å gjøre slike ting sammen, og gi barna gode minner med oss begge to samme også.

Opp opp opp

Hvittingen ligger 404moh, og markerer grensen mellom Sande og Holmestrand, og som Sandeværing, så er det litt flaut å ikke ha vært der, så vi pakka sekkene fulle av kaffe, vafler, saft og potetgull og startet på turen med friskt mot. Helt nederst fant unga hver sin turstav, som de faktisk klarte å ha med seg hele veien opp til toppen. Det er heldigvis god vei opp hele veien, så vi slapp å forsere tynne stier og vanskelig terreng. Men, litt skummelt var det noen steder, for det gikk tidvis rett ned på siden av veien, så vi holdt godt på alle tre unga. Noen steder går det nesten rett opp, og jeg kjenner det faktisk fremdeles, at jeg var på tur på søndag.

2,5km Orebergvannet

Halvveis opp, er det en nydelig liten rasteplass, med benker og alt mulig, bålplass også, men i disse tørketider er det jo ikke lov med åpen ild i skogen. Heldigvis hadde gutta lage vafler sammen med pappaen sin, tidligere på dagen, så vi satte oss ned der for en hvil. Gud, så fantastisk vafler og kaffe smaker i skogen, med blide barn og fantastisk natur rundt deg. Vi angra litt på at vi ikke tok med badetøy, for det hadde vært helt supert å bade der. Men, det husker vi på en eventuell neste tur.

Siste skanse

Etter å ha diskutert litt, bestemte vi oss for å prøve å nå helt opp. De siste 2,5 km var tunge, mye oppover og litt småslitne barn. Men, vi er standhaftige hele gjengen, så vi gikk og gikk, og jaggu kom vi ikke til slutt opp på toppen. Og gjett om det var verdt turen.Det står et lite utkikkstårn der oppe, som du kan gå opp i og nyte utsikten. Til tross for min høydeskrekk, så gikk jeg opp. Det er en helt fantastisk utsikt, alle veier. Og med det nydelige været vi hadde på søndag, var det rett og slett ikke noe annet en utrolig vakkert. Vi knipsa bilder, og skrev navna våre i turistbøkene der oppe. Så spiste vi litt mer vafler, før vi begynte på turen nedover igjen.

Mamma, hvor langt har vi egentlig gått

Før vi startet på turen ned, måtte vi snakke litt med unga om at løping ikke var lov nedover bakkene, for det er lett å dette. De klarte faktisk å høre alle tre, og turen ned gikk smertefritt. Størstesnupp fikk holde bådet med Rapunzel (hunden) og gutta byttet på å leie enten meg eller pappaen sin. Jeg hadde veldig koselige og litt morsomme samtaler med dem begge to, da vi traska ned gjennom skogen. Mellomstor lurte på hvor langt vi hadde gått, og jeg svarte at det er 5 km opp og 5km ned. Han tenkte litt, før han stolt ser opp på meg og proklamerer “Jammen, det er jo alle fingra det jo”. Og visst har han rett. 10km gikk vi, og vi var på tur i fem og en halv time.

Slitne, men stolte

Det var tre veldig slitne unger, som satte seg i bilen på søndag kveld. Men, det var også tre veldig stolte unger. For ikke å snakke om stolte foreldre. Vi hadde søren meg klart det. Derfor brukte vi litt ekstra tid på å komme oss inn i bilen. Lot unga få leke litt på den store åpne plassen, der alle hjullasterne og dumperne stod helt stille, siden det var søndag. Det ble en kjempefin avslutning på en veldig fin tur. Vi klarte å gjøre noe spontant, og vi klarte å gjennomføre det. Det er en kjempeseier, og det skal vi huske.

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.