Sommeren har virkelig tatt tak her på Østlandet. Jeg kan ikke huske at vi noensinne har hatt en så varm og tørr sommer, og statistikken er enig med meg. Vi har derfor brukt mange dager ute på terrassen, og i boblebadet. Jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av det boblebadet fra Mspa. Det er virkelig verdt hver eneste krone. Siden jeg er alene med barna, så kan stranda ofte blir mer slit enn kos, og da er det helt utrolig fantastisk å ha en så fantastisk bademulighet rett utenfor terrassedøra. Drømmen er jo et skikkelig basseng, men det får vente litt, kanskje barnebarna kan nyte et bestemorbasseng. Hvem vet.

 

Sjalusi er en grønn følelse

Til tross for herlige dager, strålende sol fra morgen til kveld, skattepenger på konto, og langt på vei ferdig med de oppussingsmålene jeg satte meg for sommeren, så er det en følelse som lusker i buskene. Den en gusjegrønn, har røde øyne, og sylskarpe tenner, som biter seg fast. Ja, jeg innrømmer det, sjalusien har tatt bolig i min kropp. Jeg har følt den luske en stund. Men, klarte lenge å dytte den vekk, men den følelsen er standhafig, bestemt og sterk. Etter en stund, bestemte jeg meg for å slippe den til, la den herje en stund, og deretter jage den vekk. Jeg har klart det før, og jeg skal klare det igjen. Jeg skulle bare så gjerne ønske at jeg hadde sluppet helt unna. Det er ingen god følelse å ha, det er ingen god ting å kjenne på. Ikke en gang sola klarer å jage den vekk. 

Alltid en plan B

Jeg skulle så inderlig ønske, at jeg også kunne ta ting på sparket, bare sagt på morningen at, i dag drar vil på Drammensbadet. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne dra på besøk til venner på kvelden, for at unga skulle kose seg, uten å måtte ta med en plan B og C i veska, uten å slippe utbrudd. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gjøre noe sammen, uten at jeg måtte gråte meg i søvn etterpå. Jeg skulle så gjerne ønske, at jeg kunne være som de andre mammaene. De mammaene som poster bilder an glade, fornøyde og harmoniske barn på stranda eller i fornøyelsesparken. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var som de mammaene som kan ta med seg unga på flere timers biltur, uten at det må bryte ut tredje verdenskrig i baksetet. Ja, jeg innrømmer det, jeg SKULLE ønske jeg ikke hadde barn med ADHD og Autisme. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke bort barnet mitt. Men, noen ganger, bare noen ganger, skulle jeg ønske at alt var anderledes.

Ensomhetens verden

Det å leve med ett barn med spesielle behov, er egentlig fantastisk, det er lærerrikt, fascinerende, spennende og tidvis eventyrlig. Jeg har lært mer på mine 11 år som mamma, enn på alle de 24 årene jeg levde før jeg ble mamma. Jeg har lært mer om menneskelig dynamikk, forståelse og samhold. Både på godt og vondt. Og jeg lærer nye ting hver eneste dag. Jeg lærer mer om meg selv, og jeg holder ut ting jeg aldri hadde sett for meg at jeg i det hele tatt skulle oppleve. Men, det er ensomt, det jeg lærer er det bare jeg, og jeg alene som lærer. Hjelpeapparatet lærer det ikke, menneskene rundt meg lærer det ikke, skolen lærer det ikke. Bare jeg, meg, og meg alene. På mange måter lever jeg i en veldig ensom verden. Visst har jeg mennesker rundt meg som lytter, visst har jeg mennesker rundt meg som sier de forstår at jeg er sliten. Men, de forstår det egentlig ikke, for de kjenner ikke på hvor sliten jeg egentlig er. Det er ikke de som gråter tårene mine, eller kjenner på fortvilelsen min. Det er det bare jeg, og jeg alene som gjør.

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.