Jeg har tenkt litt på hva som ligger i det å være mamma til en Autist, det siste året. Nå er sommerferien bare fire dager unna, og for første gang på lenge, så gleder jeg meg. Helt frem til i år har helger og ferier vært mer slitsomme enn vanlige ukedager. Men, noe endret seg i år. Noe endret seg på skolen. Noe endret seg i henne. Og jeg gleder meg til torsdag, da kan jeg gi henne en god klem, servere henne en skikkelig porsjon iskrem med sjokoladesaus, og proklamere høyt og tydelig, at nå har hun ferie. ENDELIG.

Noen ganger er det bare ikke bra nok

Vi prøver så godt vi kan alle sammen. Jeg gjør så godt jeg kan her hjemme. Og skolen gjør så godt de kan på skolen. For vi tilrettelegger det vi kan, både her og der. Men noen ganger er det bare ikke bra nok. Noen ganger så må det mer til. Noen ganger, sånn som nå, så er spesialskole en bedre løsning. Jeg har sloss, jeg har sloss meg hele meg, blod, svette og tårer. Jeg har hatt utallige møter med skolen, med alle som jobber med datteren min. Og jeg detter stadig tilbake på de tre F, Frustrert, Fortvilet og Forbannet. Jeg skal ikke legge skjul på det, jeg ER sliten, og jeg gleder meg til ferie. Gleder meg til å la vekkeklokke være vekkeklokke, og slippe å tvinge henne opp hver morgen. Slippe å se redselen i øynene hennes. Slippe å føle på fortviletheten, håpløsheten.

Jeg er ingen vanlig mamma

Jeg er mamma til en Autist. Jeg er ikke en enslig mamma, jeg er en enestående mamma. Jeg er mamma til en Autist. Jeg er mamma til en Autist, som tilfeldigvis er en av de mange som utvikler skolevegring tidlig i tenårene. Og vi har prøvd, vi har prøvd alt. Jeg føler at jeg nærmest drukner i IOP´er, PPT´er, Ansvarsgrupper og hjelpeinstanser. Skjønner de egentlig hvordan det er, de som skal hjelpe oss? Skjønner de hvordan det er å måtte tvinge barnet sitt opp og avgårde på skolen hver dag? Skjønner de hvordan det er å se den frykten i øynene hver dag? Allerede på fredag, er hun bestemt på at hun ikke vil på skolen påfølgende mandag. Orker vi virkelig et år til med dette kjøret?

Kognitiv overbelastning

Hun blir ikke mobbet eller holdt utenfor, hun har venner, selvom det til tider er litt gjennomtrekk. Problemet er opplegget i seg selv. Hun trenger mer skjerming enn det hun får. Jeg orker ikke tanken på hvor sliten hun må være etter endt dag. Du kan jo selv tenke deg. Se for deg hjernen din som et gedigent arkivsystem, der du har skuffer for hvert år, mnd etc. Når noen ber deg om å ta frem et spesielt minne, så klarer du det lett som ingenting, for du vet hvor du har det lagret, skrevet med sirlig løkkeskrift på et ark, og arkivert i en skuff, akkurat der det skal være. Vel, hjernen til en Autist fungerer ikke helt sånn, der kan du se for den en hel haug med gule Post-It lapper, null system, bare en hel haug av disse gule lappene. Ville du ha klart å finne en spesifikk lapp oppi alt det?

Hun fungerer jo faglig

Det du sier er at hun er smart. Ja, hun er det, så sånn sett burde hun jo fungere i en normal klasse ikke sant? Kanskje til og med burde hun være en av de beste. I noen fag, så er hun også det. Men, kjære lærer, det handler SÅ lite om fag. Det handler om det jeg har beskrevet over her. Det handler ikke om at jeg er misfornøyd med lærere eller elever. Det handler om at jeg SER hva dette gjør med min datter. jeg SER hvordan dette har påvirket henne det siste året. Og det gjør meg bekymret, bekymret for hennes fremtidige skolegang. For dersom vi ikke sammen klarer å trekke skuta nå, så er jeg redd for at den kommer til å synke. Alle virkemidlene er jo der. Hvorfor kan vi ikke bare klare å samarbeide? Vi er faktisk så heldige at vi har en spesialskole bare 20 minutter unna, som har mange elever som sliter med akkurat det samme som min datter.

Jeg er mamma til en Autist

Jeg klager ikke på deg, du som jobber på skolen, i kommunen eller i helsevesenet. Jeg vet du gjør så godt du kan. Jeg vet du har begrenset med midler, begrenset med tid, og at du også ofte blir holdt tilbake av et ekstremt tungtrådd byråkrati, med så mange A4 regler, at det er rart vi ikke sitter fast i pappesken alle mann. Men, jeg er mamma til en Autist, jeg kan ikke slutte å sloss for datteren min. Den luksusen har jeg bare ikke. Jeg har ikke tid til å sette meg ned, og vente på en ny vurdering om to år. Den tiden har vi bare ikke. Jeg tror det jeg spør deg om er: Hva gjør vi nå? Hva med neste skoleår? Kan du hjelpe meg?

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.