Jeg har hørt om barn med kolikk, hørt om våkenatt på våkenatt, hørt om hvordan det er umulig å ta med seg ungen ut, hørt om mødre som har grått med barnet. Jeg trodde jeg forstod, trodde jeg kunne relate. Men, jeg kunne ikke det. Ikke før jeg satt der selv. Ikke før jeg selv opplevde natt etter natt, kveld etter kveld og dag etter dag, med intens skriking. Ikke før da, forstod jeg hvordan det var. Jeg tror aldri jeg har følt meg så fortvilet, så sliten og så utmattet. Og minsten hylte. Han brydde seg ikke om vi var på butikken eller hjemme. Han brydde seg ikke om mamma var sliten eller sulten. Han hadde vondt. Veldig vondt.

Nå varer jo kolikkperioden bare en liten del av mammalivet, men for meg så føltes det ut som en evighet. Det føltes ut som om det aldri skulle ta slutt, og at jeg hadde blitt fanget i en endeløs rekke av skriking, frustrasjon og fortvilthet. Jeg følte meg som verdens verste mamma, og det ble minst like mye tårer på meg, som på minstemann. Og, dessverre, dessverre, så finnes det endel mennesker der ute som ikke skjønner at det i det hele tatt er noe som heter kolikk. Og som mor til kolikkbarn, så hadde jeg tidvis lyst til å lage meg et digert neonskilt, der det stod noe sånt som “SLUTT Å GLAN, HAN HAR KOLIKK!” eller “JEG ER INGEN DÅRLIG MAMMA, HAN HAR KOLIKK!”

Som for eksempel da vi var på biltreff i Buskerud. Jeg kunne selvfølgelig ha blitt hjemme, men hva hjelper det, han skreik jo like mye uansett. Og vi har tre barn. TRE, tre små, som alle trenger mamma og pappatid. Så vi dro ut alle fem. Og minsten skreik. Jeg GIKK faktisk rundt med han hengende på puppen. Men han slapp puppen både titt og ofte, og hylte. Til slutt bestemte vi oss for å kjøpe en is til de to største på BurgerKing, og reise hjem. Men, så kommer dette med logistikk da, når man har en bil, og tre små som skal inn i bilen, hvorav to har is, og en ikke vil inn i bilen. Jeg la derfor minstemann i vogna, mens jeg hjalp de andre to inn i bilen. Han hylte selvfølgelig hele tiden. Helt jævelig for meg å høre på, men hva skulle jeg gjøre. Reise fra de andre to? La de fly ute alene på parkeringsplassen?

Noen ganger må mammaer ta vanskelige avgjørelser

Nei, noen ganger så er en mors jobb, å ta litt vanskelige avgjørelser. På Buskerud Storsenter den dagen, så var avgjørelsen min å la babyen ligge i vogna, mens jeg hjalp de andre to inn i bilen. Dessverre var det ei dame, som ikke likte den avgjørelsen, ei dame jeg aldri har sett før, ei dame ingen av oss kjenner, og ei dame som på ingen måte har kjennskap til oss som familie. Hun begynte å kjefte på oss. At vi bare kunne la ungen ligge der å skrike. Nå hadde hun fulgt med på oss en stund, og stakkars ungen som bare skreik og skreik. At vi ikke skammet oss, osv. Jeg husker ikke alt. Jeg bare husker at, etter å ha satt de to største inn i bilen, så tok jeg minstemann på fanget i forsetet og gråt sammen med han. Jeg følte meg allerede som verdens verste mamma. Ingen vil at barnet sitt skal ha det vondt. Og da gjør det ekstra vondt i mammahjertet, når kolikkskriking herjer som verst, og ingenting av det du gjør hjelper.

Husker også godt da alle trengte nye 17.maiklær, og minstemann hylte for hele Liertoppen. Pappaen var inne å prøvde dress, mens jeg satt utenfor sammen med unga. Også da måtte minstemann legges i vogna, for mellomstor var på vei ned rulletrappa helt på egenhånd. Da også var det noen som kikka stygt. Type sånn “hvorfor trøster du ikke ungen din” blikk. Tidvis hadde jeg lyst til å hyle jeg også. Skrike at “JEG HAR TRE BARN FOR FAEN, TRE!” For det er ikke sånn at de to eldste trenger mindre av mamma, bare fordet minstebror har kolikk.

Kjære kolikkforeldre

Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg velger å skrive dette, men kanskje andre kolikkmammaer, og pappaer, kan kjenne seg litt igjen. Kanskje vi ikke er de eneste som har opplevd å få blikk og kommentarer. Uansett, så har jeg fått det litt på avstand nå. Han er 4 år, og det finnes ikke noe kolikk i han lenger, iallfall ikke noe vi legger merke til. Han er en blid og fornøyd gutt, som smiler og flørter med folk han møter ute, isteden for å hyle som han gjorde før.

Så til deg, kjære kolikkmamma, som sitter der i frustrasjonen din, med tårer rennende nedover kinnene dine. Til deg som gjør alt, natt og dag for at barnet ditt skal ha det bra. Det går over, det kommer en tid da babyen din smiler igjen. Og du får sover igjen, jeg lover deg. Så hold ut. Du er en god mamma, en fantastisk mamma faktisk. Og vet du hva? Du hadde ikke fått denne utfordringen, om du ikke hadde vært rustet til å takle den!

Har du opplevd Kolikk?

Har du opplevd stygge kommentarer eller blikk fra andre ang barneoppdragelse?

Facebook Comments

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.