//Dette innlegget ble først postet på min gamle blogg

KJÆRE DEG, SOM DØMMER MEG…

Ja, du. Du som skriker ut, at jeg burde skjemmes, fordet jeg har ei jente som ikke alltid klarer å oppføre seg slik som man burde, ute blant folk. Ja, du. Du som mente du ikke var sur, eller grinete, men at det var jeg, som på NSB sitt tog fra Mosjøen til Trondhjem, ikke klarte å ta hensyn til andre. Fordi jeg ikke ville at jenta mi skulle kaste kjeks rundt, klatre rundt på lekerommet å gå i veien for DITT barnebarn, sprute brus i setet, eller sloss med brødrene sine. Du skjønner det, at jeg har ei jente som dessverre er født med skjulte handicap. Du kan ikke se det på henne, for deg ser hun helt normal ut. Så tidvis så kan jeg kanskje skjønne at du mener det er min skyld. Men likevel. Vær hyggelig, ALLTID, for du kjenner aldri andre menneskers historie eller vansker.

Vet du for eksempel at min datter, den søte jenta, med det krøllete håret, som sikkert så sukkersøt ut for deg, har sterk ADHD og Autisme, og derfor ikke helt forstår vanlig oppførsel? Vet du for eksempel at hun hadde er utrolig dårlig dag, da vi tilfeldigvis havnet i samme vogn som deg? Vet du egentlig hva en dårlig dag for ei med ADHD og Autisme fortoner seg som? Jeg kan selvfølgelig ikke si at du ikke vet, men jeg tror, etter din oppførsel mot meg på toget i dag, så kan jeg med 99% sikkerhet si at du ALDRI har opplevd disse diagnosene på kroppen selv.

adhd-på-reise

Om jeg blir sint?

Både ja og nei. jeg blir mest lei meg. Lei meg fordet jeg sitter i denne situasjonen. Lei meg fordet jeg sitter i den alene. Lei meg fordet hennes diagnoser gjør det utfordrende å reise på ferier, nettopp på grunn av mennesker som deg. Men mest av alt blir jeg lei meg fordet at du har rett, på en måte. «At ikke du skjemmes», sa du. Vet du, jeg gjør det. Og det er FAEN så vondt. Så vondt, at jeg tror aldri du vil forstå det. For svar meg på dette, forstår du hvor vondt det er å tidvis være flau over sin egen datter, sitt eget kjøtt og blod. MIN EGEN DATTER!!?? Jeg elsker henne jo så enormt høyt, Høyere enn noe annet i hele verden. Samtidig, er det så enormt vanskelig å være mamma til noen som er så krevende, som har så mange utfordringer.

adhd-på-toget

Jeg skal være ekstra ærlig her nå,

ærligere enn jeg noensinne har vært tidligere. For jeg hadde egentlig LOVET meg selv at jeg ALDRI skulle si noe av det hun sier og gjør, bare forklare at hun har UTFRODRINGER. Men, nå klarer jeg ikke mer. Jeg SKRIKER så hardt etter forståelse, at jeg MÅ si noe. Du skjønner det, kjære gamle dame,og datteren din for så vidt. Da vi møtte dere på toget, så hadde min datter sittet over en time på bussen fra Sandessjøen til Mosjøen, hun hadde løpt rundt i bussen, nektet å ta på seg beltet, slått brødrene sine, sparket meg, sparket bussen bedt meg «holde kjeft» en rekke ganger. Hun var faktisk så slitsom at vi var nær med å bli kastet av bussen. La med få understreke, uansett hva du og ditt snevre «alleerlike» hode skulle mene, at dette IKKE er min skyld. Så sant du da ikke også mener at ADHDen og Autismen er min skyld da. Same fuck hva du mener om det egentlig. Jeg har vært der også. Jeg skylder på meg selv hver eneste dag. Så ingenting av det du gjør eller sier, kan gjøre ting verre eller vanskeligere for meg.

ferie-med-adhd

Det skal så lite til

Jeg skal prøve å ikke la deg ødelegge hele turen hjem for oss, for den er lang. Men, det er ikke så lett. For det skal dessverre ikke så mye til for å vippe meg av pinnen for tida. De siste tre årene har jeg vært gjennom en kolikkskrikende baby, en ADHD og Autismedatter som måtte bytte skole, en gutt som skulle starte i barnehage, et oppløst ekteskap, måttet etablere meg på nytt på nytt sted, og ellers alt som man må igjennom ved et samlivsbrudd. Jeg er langt langt nede fra før av, og din kommentar, fucka meg royaly up, for å si det rett ut. Det var kanskje ikke ment sånn, det er SÅ viktig å være hyggelig ALLTID. For du vet ikke hva mennesket du går løs på sliter med. Men for å svare på spørsmålet ditt. Ja, jeg skjemmes. Skjemmes over at jeg ikke klarte å holde ekteskapet mitt flytende (for fuck, jeg klarer faen ikke å holde på et ekteskap en gang), skjemmes over at jeg har ei datter med ADHD og Autisme (som sikkert 50% av befolkningen i Norge mener er MIN skyld), skjemmes over livet mitt. Men mest av alt, mest av alt skjemmes jeg over at jeg skjemmes over alt dette.

A smile goes a long way

Neste gang du ser noen som sliter. Hjelp til, send et beroligende smil til mammaen som prøver så godt hun kan. For tro meg, det smilet hjelper SÅ mye mer enn glefsing. Det smilet gir styrke, vilje, pågangsmot. Det eneste glefsing gjør, er å fjerne det lille ekstra av krefter den mammaen har igjen. Det fører til at jeg vil tenke meg om en ekstra gang før jeg tar med unga på ferie en gang til. Og guess what, de eneste det går utover, det er barna mine. Så gratulerer til deg. Neste gang du sitter i familievogna på NSB, så får kanskje barnebarnet ditt fritt turne rundt setene (en oppførsel jeg overhodet ikke godtatt fra mine barn by the way), du får kanskje ro til å telle antall masker på strikketøyet ditt (som jeg mener er an lost cause i familievogn men men..), men samtidig så vil jeg at du skal vite (jeg ærlighet kan kanskje virke slemt, men det er i det minste ærlig.) at du samtidig som du kan sitte der å nyte livet, så kan det hende at du har gitt mine tre barn en hjemmeferie. Ja, kjære deg, sånn er det å ha et barn med disse diagnosene.

Share:
Written by Superheltmamma
Enestående og kreativ trebarnsmor, med hundre baller i luften. Trives godt med håndarbeid eller annen kreativitet. Elsker å lage noe av ingenting. Web og grafisk designer. Liker en utfordring.